Ipader, telefoner, tver, klokker og PCer. Vi og barna er stort sett online det meste av tiden. Vi kommuniserer, vi underholdes, spiller, sjekker nyheter og lærer nye ting.
Greier du gå en uke uten?
Uten Facebook, uten VG/Aftenposten//DN, uten Insta, uten Netflix, uten spill, uten YR.no, uten favorittappene. Digital detox er blitt et trend-ord, men har du faktisk forsøkt? Har du turt?
Jeg vet at jeg får litt angst av tanken. Høres skummelt ut! Men det høres jo også litt forlokkende ut? Tenk på all den tiden vi ville fått til overs! Noen minutter på Facebook her, en time på Netflix der... det blir fort mye skjermtid.
Hva hadde du brukt tiden på om du tok en digital detox? Tenk på all den tiden vi kunne brukt på hverandre. På oss selv! På barna, ektefelle, familie og venner.
Jeg for min del tror jeg hadde valgt å bruke øynene mer. Isteden for å se på skjerm, skulle jeg se mer på barna, se mer på himmelen, se mer på snøen som gnistrer i solen. Lese en bok på vei til jobben (nei, Kindle er ikke lov), spille bordspill med familien på kveldene, gå en tur i nabolaget og se på livet på lørdagen, ta en skitur i Marka og se på naturen søndagen.
Se trikkesjåføren i øynene og ønske han en god morgen, se på alle de forskjellige menneskene på rekke og rad der innover i trikkevognene. Disse menneskene som er kjente fordi vi tar den samme trikken hver eneste dag, men som likevel normalt sett fortoner seg som en uformelig masse, med lyseblå ansikter og hodene bøyd over små digitale skjermer. Hvem er de?
Kanskje et smil og øyekontakt kunne gitt noen en god start på dagen.
Se på solnedgangen som daglig gjør vinterhimmelen til et fargesterkt og ubeskrivelig vakkert maleri. Et nytt motiv hver eneste dag. Tenk, der står solen og gjør seg til og pynter seg for alle som gidder å se opp. Se opp! Se på meg da dere! Jepp. Jeg skal se. Jeg skal se på deg!
Se på det helt spesielle lyset som snøen lager ved å dekket landskapet med sitt hvite teppe. Snøen som dekker grå fortau og grå veier, dekker visne blomster og mørke skoger. En blendende renhet på dagtid, og en mystisk frisk blålig glød om kveldene. Som skaper kunstverk av snøkrystaller, glitrende og enestående. Snøen som dekker, demper, roer og glatter. Som gir ro i sjelen.
Se på barna. Det er rart hvor sjelden man faktisk bare tar seg tid til å seeeee på barna sine. Se på linjer, huden, hvordan håret faller. Bevegelser, fakter, smilet.
Vi ser jo på de hver dag. Vi prater og diskuterer og ler og krangler og planlegger logistikken som skal gå opp, men som aldri helt gjør det fordi det er for mange aktiviteter. Skole, AKS (SFO), treninger, turneringer, seriekamper, vennebesøk, aketurer og skiturer, bursdager og game-kvelder.
Men jeg mener å sitte, seeeeee, studere, memorisere. Lett å glemme. Nå skal jeg huske. Mens vi spiser middag, spiller et bordspill sammen. Hører på musikk eller går en tur sammen. Se på luggen som var så lys i sommer og som vinteren har mørknet. Se på hendene som fortsatt er små men som plutselig har blitt så mye større.
Øynene. Gnistrer de? Er de glade? Eventyrlystne? Ivrige? Lekne? Øynene skal være sjelens speil. Når så du sist inn i barnas sjel?
Øyekontakt.
Kvalitetstid.
Er du klar for digital detox? Det er jeg.
Trenger du noe å fylle all den ekstra tiden med?
